hits

Dere må skjerpe dere!

  • 02.12.2017, 17:22

Jeg satt taust på rommet mitt da jeg så Vegard Harm sin video om hvorfor alle relaterer mest til karakteren Linn i Skam. Jeg fant ut at jeg skulle la den gå, både om hva han sa, og hvordan alle i kommentarfeltet skrev at de eller en av vennene sine var Linn. Da den videoen gikk rundt på facebook satt jeg for meg selv og tenkte hvordan i alle dager kunne folk relatere til en person som tydeligvis sliter både psykisk og fysisk? Om det er ME eller en depresjon, eller noe annet kan jeg ikke si helt sikkert, for vi har aldri fått svaret på det, men det er veldig tydelig at Linn burde fått hjelp. Burde fått en lege til å undersøkt henne. For det er ikke normalt å sove hele dage, ligge på sofaen for utslitt til å hente seg et glass brus og bare være trist. 

Selv har jeg over ett helt år som er mørkt for meg. Jeg husker ikke stort, og det er like greit for hva gjorde jeg egentlig? Jeg sov hele natten, forsov meg gjerne til skolen, var på skolen halve dagen, gikk hjem og la meg på sofaen, sov i noen timer før jeg gikk på korps og la meg igjen. På veldig dårlige dager kunne jeg kvile 2-3 ganger på dagtid, i tillegg til å sove hele natten. Fordi jeg var så trøtt og sliten konstant mistet jeg vennene mine. Jeg hadde ikke overskudd til å skrive til dem, eller gjøre andre aktiviteter. Er dette virkelig noe du vil relatere til?

For noen dager siden la Mediehuset Altaposten ut en video om Samuel på 16 år som har hatt Idiopatisk hypersomni siden han var 5 år gammel. Han står opp klokken 13.00, går på skolen i én time, gjør lekser og sover gjerne i 20 timer til. Alt han ønsker er å få være normal. Få en medisin som gjør at han slipper å sove hele tiden, og gi han en ungdomstid som er verdt å huske.

Jeg lot alt snakket om Linn gå fordi vi vet ikke helt sikkert hva som egentlig er problemene hennes, men jeg vil ikke la snakket gå om Samuel. Det at folk sitter i facebookinnlegget, tagger venner og skriver "det er deg" eller "da har jeg funnet diagnosen min" er virkelig ikke morsomt. Dette er faktisk snakk om en sykdom som påvirker livskvaliteten til ett menneske. 

Det dere sitter å tuller og fjaser med er faktisk grunnen til at jeg er frisk og oppgående i dag. Det dere tror er en morsom spøk, er en brutal virkelighet for folk som Samuel, og meg før jeg fikk medisiner som fungerte. Det er også virkeligheten til alle som lider av ting som f.eks ME. Tror dere at vi ønsker å sove bort hele dagen? Tror dere at vi ønsker å miste alle vennene våre, for vi er for utslitt til å snakke med dem, være med dem, fordi vi har vært på skolen i ett par timer? Tror dere vi koser oss når vi ser folk som ikke gikk på ungdomsskolen en gang da vi begynte på videregående, bli ferdig før oss? For dere som tror alle disse tingene må virkelig skjerpe dere, og vokse opp.

Er det slikt at du bare er deppa, har ikke motivasjon, gnist, ligger og sover hele døgnet håper jeg heller at du ringer til legen din, fremfor å vitse det bort. Det er tross alt snakk om både fysisk og psykisk helse. Og om det er slik at ditt eneste problem er latskap, så ta ett tak og få bedret livskvaliteten din, det er bare dårlig gjort mot de som faktisk har problemer.

 

Video hvor Vegard Harm snakker om at folk relaterer til Linni finner du HER
Facebookinnlegg med video om Samuel finner du HER

En liten oppfordring til å bruke sin stemmerett!

  • 11.09.2017, 10:26

I dag er dagen som jeg tror alle i hele Norge har fått med seg. Nemlig stortingsvalg! Jeg vil benytte denne anledning til å anbefale ALLE som kan stemme, om å stemme.

Vi her i Norge er veldig privilegerte. Vi har en vanvittig høy levestandard, med gratis skole og sykehus. Fattigdom er det veldig lite av, og for de som ikke har noe får som oftest en støtte.

Her i Norge har vi demokrati. Selv om mange andre land også sier de har demokrati, har vi virkelig hva et demokrati skal være. ALLE over 18 år, med norsk statsborgerskap har muligheten til å velge sitt parti. Vi har også frie valg, og får lov til å velge det partiet som vi ønsker. Erna, vår kjære statsminister de siste 4 årene, kan ikke finne på å henrette mennesker fordi de stemmer på f.eks Ap.

Her i Norge er vi alle like mye verdt, om du er mann, kvinne, barn, homofil, hetero, bifil osv. Like mye verdt har gitt oss en allmenn stemmerett. Listen er veldig lang. Norge har ikke alltid hatt valg, og ihvertfall ikke for alle. Det er noe som har kommet over tiden, for vi har hatt mennesker som brukte sin stemme og sa noe, og fikk andre med på det. I mange år kjempet kvinnene for deres rettigheter og fikk det, og nå har de homofile endelig fått tillatelse til å gifte seg i kirken. Dette er ikke slikt som skjer av at du bare ligger på sofaen!

Hver eneste dag i hvert eneste dag er det noen personer som skal bestemme fremtiden vår og hvordan den skal ramme oss. Skattepenger, velferdsgoder, kommunereform. I dag har vi muligheten til hvem disse personene skal være. Om det er en høyre- eller en venstrepolitisk regjering. Vi får ta vårt ståsted, og håpe på at de vi har valgt vinner.

Så er det en ting jeg tenker veldig mye på: Hvilken rett har de som ikke velger å møte opp i stemmelokalet for å gi sin stemme, til å klage på hvordan ting fungerer? Når du ikke en gang engasjerer deg nok til å gi en stemme, hvordan kan du i det hele tatt engasjere deg nok til å klage og syte på systemene?

Jeg vil anbefale og oppfordre alle om å bruke stemmen sin. Er du ikke gammel nok, så tving foreldrene dine til det. Dette handler om min, din og vår fremtid. Og i ett land som Norge, hvor vi er så privilegerte at vi har denne muligheten, er det bare en synd å kaste den bort.

Selv er jeg enda i London når valglokalene stenges, og derfor stemte jeg nesten med en gang muligheten for å forhåndsstemme kom. For meg har det vært viktig å bruke stemmeretten min som jeg har drømt om i mange år, og ville ikke risikere å gå foruten den muligheten i år.

Ønsker alle en god valgdag!

Et lite tilbakeblikk

  • 19.06.2017, 18:25



Det er nesten surrealistisk å tenke at i dag er det nøyaktig 3 år siden vi hadde vitnemålsutdeling da jeg gikk ut av ungdomsskolen, og i morgen er det igjen vitnemålsutdeling - denne gangen for videregående. Hvor har tiden egentlig blitt av? For helt ærlig føler jeg ikke at jeg har gått 3 år på videregående, spesielt med tanke på at jeg husker kanskje bare halve tiden.

Da vi gikk ut av 10ende var jeg kanskje ikke så trist som jeg føler at jeg er nå når jeg ser tilbake. På det tidspunktet følte jeg meg veldig ferdig allerede i mars måned. Allikevel kan jeg helt ærlig si at jeg felte en tåre da vi sa hade til lærerne og dro på blåtur. Og det kom en liten tåre til i øyenkroken neste morgningen da jeg gikk av bussen fra turen trinnet hadde vært på hele natten. Men omtrent fra det øyeblikket da jeg gikk inn døren hjemme til sommeren var over hadde jeg ikke tid til å sørge eller tenke tilbake til skolen. Det var andre ting som opptok tiden min.

Jeg tror det gikk en halvtime nesten fra jeg kom hjem til vi fikk en telefon hjemme som skulle forandre livet mitt. Det var snakk om en potensiell betennelse i hjernen min. Dette var ikke én måned en gang før diagnosen min kom, men heldigvis var det ingen betennelse slikt som legene fryktet aller først.

Førstkommende helg deltok jeg i Norgesmesterskapet før jeg etter noen dager reiste til Kreta og tilbragte ett par uker i varmere strøk. Det var i tiden på Kreta beskjeden som gjorde at jeg i morgen skal stå i bunad igjen foran en haug med mennesker med ett ark i hånden kom, for det var da jeg fikk vite at jeg fikk plass på medier & kommunikasjon. Midt i travle dager hvor jeg prøvde å få mest mulig brunfarge, oppdage mest mulig og å skrive en kommentar til avisen om hunder uten bånd.

Det er surrealistisk å tenke på alle de personene jeg kjente på den tiden, som stod meg nær og jeg ikke kunne tenke meg forut, plutselig er blitt fjerne og vi så vidt hilser på hverandre. Det er kanskje derfor jeg synes at i morgen blir skummel. For nå er det ikke snakk om ulike videregående skoler i distriktet, men heller ulike høyskoler og universitetet over hele og til andre land.

LagreLagre

Veien til voksenlivet?

  • 29.05.2017, 20:19



Da dette skoleåret startet i høst knuste politikerne i Norge drømmene og håpene til elever over hele landet. De tok fra oss friheten, troen på oss og sendte de aller fleste rett vest ved å gjøre at vi lengre ikke kunne få en videregående utdanning. De drepte tenåringene. Virket det som.

Jeg var en av de som fikk bakoversveis da fraværsgrensen kom. Det kan jeg ikke lyge om. Jeg satt i klasserommet og lurte på om lærerne var seriøse da de fortalte om reglene som plutselig dukket opp. Men det som skilte meg fra alle andre var at jeg så på det lærerne viste oss og sa. Jeg tok informasjonen fra hverandre, studerte og undersøkte, og satte det sammen - og sa meg rett og slett fornøyd. Det var ett smart system. Et system som ikke skulle forhindre elever å gå på skolen, tvert i mot å gi dem en grunn for å gå (det er nok ikke det som var tanken, men det er slikt jeg har tolket det i etterkant).

Vi ungdommer ber de voksne om å behandle oss som voksne. Vise oss tillit og ansvar. Fraværsgrensen gjorde akkurat dette. Det er den regel som skiller på de som er voksne, og de som bare er ett barn mentalt. Det handler om at er du syk har du en meldeplikt. Du kan være hjemme 10% i ett fag. I arbeid tror jeg det er 10 dager. Er vi syk utenom disse 10% må vi få oss en legeattest, muligens bli "sykemeldt". For det er det de voksne må. Er de syk og ikke i stand til å gå på jobb for en god periode må de sykemeldes. Men ja, det er forskjell på 10 dager og 10% etter som det går mer ut over det individuelle faget.

Vi kan argumentere for og i mot lenge om dette er bra eller ikke. Ut i fra mitt innlegg tror jeg du merker fort at jeg er for. Og de som er i mot kommer nok til å si "ja, men hva med de som sliter psykisk?" Ja, hva med dem? Jeg har en kronisk sykdom. Jeg har 3% i ett fag, ellers har alt havnet under den kroniske sykdommen. En psykisk sykdom havner i samme kategori. Jeg har levert inn legeerklæring på mitt problem og argumenterer med den at hvorfor jeg er hjemme. Er det virkelig så vanskelig for den som har andre problemer? Tro meg jeg forstår angst - jeg sliter til tider mye med det selv, men det er ikke verdens undergang å la lærerne vite om problemet ditt. For meg viser det at jo mer lærerne vet om meg og mine problemer, jo mer forståelsesfulle er de.

Det sykeste argumentet jeg har lest mot fraværsgrensen var nå i mai måned. På grunn av fraværsgrensen må russen komme fulle på skolen. Her kommer jeg med det jeg vil skille på med barn og voksne. Hadde jeg som voksen kommet dritings på jobb hadde jeg vært i faren for å få sparken. Du skylder på at fraværsgrensen er problemet, men jeg tenker du trenger en annen form for hjelp. For kjære deg, alkohol er ditt problem, og dessverre ser du det ikke.

Fraværsgrensen er nok en sak som det aldri kommer til å bli full enighet rundt. Men den eksisterte før, og foreldrene våre overlevde da. For bare noen år siden ble det streik i Danmark da de ikke lengre hadde tillatelsen til å drikke alkohol i lunsjen sin. Alle kjemper sine kamper, men av og til trenger saken bare litt avstand for å forstå hva de egentlig er godt for. Derfor håper jeg at når neste skoleår starter, vil folk være en smule mer positiv enn de har vært i år.

Prosessen

  • 09.05.2017, 22:21

Er det noe jeg ikke liker å snakke om så er det å være bedre. Å være i en fysisk form som er forbedret, hvor jeg kanskje ikke har de problemene som før. Det er skremmende og føles som en farlig tanke å leke med. Det er noe som passer å si "bank i bordet" for etterpå. For du vil ikke tulle med helsen din, og skryter du over at du er bra, da smeller det til i fleisen mens det håner deg. Kanskje er jeg ikke den eneste som opplever det slikt?

For to år siden var det ett under at jeg klarte å gå i barnetoget. I fjor skulle jeg bare vise at jeg ikke aktet å komme i en verre form. Her om dagen gikk jeg runden, uten instrument for å få følelsen om hvordan jeg lå an. Jeg har nesten ukentlig og til tider daglig dårlige dager, men nå skal jeg si dere en tanke som skremmer meg. Jeg er i bedre form - til tross for alle de dårlige ukene og dagene jeg opplever. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal komme meg helskinnet gjennom 3 tog i år, men jeg vet jeg skal og kan klare det uten hjelp av rullestol. Og i krisetilfeller får det bli en spøk i russetoget. Det skal jeg klare å ta på den alle beste måten.

Det er mange som vet dette, men det er også noe jeg egentlig skammer meg litt over, for det handler om min egen selvdisiplin. På denne tiden i fjor fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde karaktergrunnlag, at jeg lå i fare for å stryke i media. Ikke for at jeg var dårlig i faget, det vet jeg egentlig ikke om jeg var, men det var for jeg ikke leverte inn prosjektene mine. Og om jeg først leverte hadde jeg aldri presentasjon. Vi kan skylde på lærerne for det, men også meg selv som aldri prøvde.

I går da vi begynte på ett nytt prosjekt fikk jeg beskjed om at hvis jeg gjør dette siste prosjektet mitt bra, da kan jeg ikke bare se, men også ta på 5'eren i standpunkt. Er ikke det god form vet virkelig ikke jeg. For ikke bare føler jeg meg psykisk bra, men den gleden, den stoltheten og selvdisiplinen gjør at jeg også blir fysisk bra. For selv om jeg lurer litt på hvordan jeg skal komme meg gjennom neste uke, frykter jeg ikke. For i forhold til i fjor, og ihvertfall året før, har jeg hatt en prosess i kroppen, fysisk og mentalt, og jeg er i en mye bedre form enn jeg kan huske jeg har vært på lenge.

Jeg har vært gjennom en prosess som gjør at å oppleve mediainnlevering, rapport, vippeprøve i historie, tre tog og seminar på én uke ikke er særlig skummelt. Jeg har ikke det behovet som før å velge å vrake for å plassere energien min rett. For var dette for ett år siden hadde jeg droppet media og fokusert på korpset, men nå vet jeg at jeg kan gjøre begge deler.

Hvor for er fort nok?

  • 16.04.2017, 14:25



Jeg er ikke den raskeste sjåføren, men jeg er heller ikke den tregeste. Faktisk er det slik at står det ett 70 skilt, kjører jeg i 70-72, for jeg gjør så godt jeg kan å følge fartsgrensen. Jeg vet at den kan være irriterende for andre om du kjører for sent, og jeg har også blitt fortalt at du som oftest kan gå opp 2-3 km etter som tallet vanligvis viser mer enn hva det faktisk er. Jeg har forståelsen for hvorfor fartsgrensen er slik den er. Det er basert på bebyggelse og hvilken type vei det er, så kjører du fortere setter du både deg selv om andre i unødvendig fare.

Jeg kan forstå at noen mennesker synes det er kjekkere med litt mer fart og spenning. Jeg kan forstå at noen liker å tøye grensene - men da lurer jeg egentlig på hvor for er fort nok? Hvor høy hastighet trengs det for at du føler at dette er nok?

Nesten dagelig opplever jeg idioter i trafikken. Og da mener jeg ikke de som bare irriterer ved å ikke bruke blinklys, men faktiske idioter. Eller de er ikke idioter, de er priviligerte mennesker som er så heldig at skilter og regler ikke gjelder dem. Tro meg, jeg er sjalu, for bryter jeg fartsgrensen eller andre ting får jeg dobbelt så mange prikker enn en person som er over 25 år. Gjør jeg en av de tingene andre mennesker synes er kjekt kan jeg risikere lappen. 

I år skal en goPro være det øverste på ønskelisten min. Da vil jeg ha den fremme i bilen mens jeg kjører, uansett hvor, og filme det som skjer. Og da vil jeg finne ut om det finnes ett sted hvor jeg kan sende inn ulovlige og ofte farlige forbikjøringer jeg enten er vitne til, eller opplever selv. For disse priviligerte menneskene som synes det er greit å ta forbikjøring på dobbel sperrelinje samtidig som jeg holder fartsgrensen - de vil jeg bare ha vekk fra veien. Selv om de selv synes det e greit å sette seg selv i en farlig situasjon, synes ikke jeg at det er greit at de setter meg eller andre mennesker i den. Ikke uten at vi kan velge selv å være med på det, men da er det bare ett idiotisk valg de har tatt.

Så må jeg bare spørre av ren nysgjerrighet. Hvor for er fort nok for at dere ikke har behovet for å kjøre forbi meg? Meg som faktisk holder farten.

 

Facebook HER, Instagram HER 

Det er bare ekkelt og provoserende

  • 10.03.2017, 15:22



De siste dagene har medias søkelys vært russelåtene med tekster som omhandler skjenking av mindreårige, voldtekt og sex. Det sies at folk bare leser for mye i setningene og det er egentlig ikke det som blir sunget, men om så mange tolker det slikt - er det ikke noe sannhet i det da? Jeg er russ i år, og har egentlig aldri vist min interesse for russelåtene som kommer hvert år. Ikke i år en gang har jeg hørt noen på eget initiativ, og det føles nesten like greit over hvilket budskap mange har.

Det er spesielt den ene russelåten som har fått fokus som sier "er du 13 er du med" og jeg kjenner jeg bare blir kvalm av den linjen. Jeg kjenner flere 13 åringer og jeg takler ikke tanken på at de skulle bli skjenket for så å ha sex ufrivillig. Eller sex generelt. De er under den seksuellelavalderen i Norge, noe som gjør at å ta tekstene bokstavelig blir å bryte loven.

Tydeligvis skal slike tekster holdt på i flere år, men betyr det ikke at det er på tide at noen vokser opp og har en bedre tekst? Ja, tekstene skal være kule og skape stemning, men stemning - ikke voldtekt. Som russ er jeg flau over at nettopp slike ting vi bli assosiert med. Spesielt med tanke på hvor mange som blir voldtatt på landstreff og andre steder hvor russen samles for fest.

Så dere som skriver disse låtene, dere som stolt viser frem den fantastiske sangen dere har fått: Har du tenkt å en gang få deg en familie? Om du en dag får en datter, synes du tanken om at hun blir voldtatt er greit? Synes du denne seksualiseringen av unger er greit? Om 20 år - kommer du fortsatt til å være stolt over at festens høydepunkt var en sang som sa "nei er ja, voldtekt = sex når man har lyst"? For om svaret er ja, da synes jeg du bør skamme deg, for jeg skammer meg over deg.

Vær så snill å åpne øynene

  • 05.10.2016, 16:19

"Utdanningsdirektoratet har gjennom brev fra fylkesmannen i Rogaland bedt om at Rogaland fylkeskommune endrer sine retningslinjer for fraværsføring slik at de er i tråd med Utdanningsdirektoratet sin tolkning - Utdanningsdirektoratet uttaler:
«ingen deler av kjøreopplæringen kan regnes som en helse- eller velferdsgrunn».

Med bakgrunn i dette trekkes de gjeldende retningslinjene tilbake, nye settes inn med virkning fra torsdag 6.10.2016.

I praksis betyr dette at obligatoriske kurs i glattkjøring, langkjøring samt oppkjøring til førerprøven heretter er udokumentert fravær, og kan få konsekvenser for om eleven får karakter i faget."

Jeg har ikke klagd eller sagt at jeg ikke liker fraværsgrensen. Tro det eller ei, jeg har sett på det som en veldig positiv ting - helt til i dag. Fordi i dag ble jeg irritert, skuffet og oppgitt på mine klassekameraters vegne.

I slutten av august tok jeg førerprøven. Selve oppkjøringen tok meg vell 50 minutt, jeg hadde en kjøretime før og det var ting som skulle bli gjort både før og etterpå. Hadde jeg hatt den i min skoletid i morgen hadde jeg hatt ett lite problem, men jeg var heldig. Klassen min var på filmfestivalen og læreren min gav bort billetten min, slik at jeg ikke måtte møte opp i det hele tatt. Bare denne uken her har det vært to i klassen min som har tatt førerkortet, og de har gått glipp av skoletimer - noe lærerne har godtatt fordi det er godkjent fravær. Så kommer den meldingen over her på facebooksiden til skolen min.

Hva er planen din, kjære utdanningsdirektorat og kunnskapsminister? Skal vi ikke lengre få lov til å ta billappen? Vet dere ikke at det er flere som har behov for å få den for å komme seg til og fra skolen hver eneste dag? Eller for å kunne være med vennene sine på fritiden?

Busstilbudet mitt til Stavanger og Bergen er nesten bedre enn hva det er for å komme meg til skolen min. Ja, om morgningen går det mange busser, men utover dagen går det én gang i timen til ett viss tidspunkt. Utdanningsdirektoratet, vet du at vi ikke bor i Oslo slik som dere sikkert gjør? Hvis noen jobber på Amanda storsenter på en lørdag og er ferdig klokken 6 finnes det ikke buss for dem til her jeg bor, og jeg bor 7 minutter vekke med bil. Det går en buss 16.27 og den neste er 21.07. Så mener du virkelig at fordi de ikke får lov til å ta billappen etter som de kan risikere å miste karakteren sin, må de kanskje sitte ute i flere timer om ingen har mulighet til å hente dem?

Jeg vil ikke klage, for jeg vet fraværsgrensen er en god ting. Jeg vet at det er meningen å ta skulkerne, og de som mener de er for gode til å komme på skolen når de bare kan komme til prøvene for å få karakter. Men kjære utdanningsdirektorat og kunnskapsminister; dere ødelegger for elevene, og slike ting som dette gir dem ikke mer motivasjon, snarere tvert imot.

Jeg vil ikke klage fordi jeg kanskje er den som kommer aller best ut av hele fraværsgrensen. Jeg går 15 timer i uken på skolen, har en diagnose og en legeerklæring som tillater meg å være hjemme - uten å springe til legen. Faktisk da jeg var syk for over en uke siden og kom med legeerklæring spurte læreren min hvorfor, etter som jeg allerede har en. Jeg har til og med en rektor som forstår og godtar veldig mye, og hadde det vært nødvendig og jeg ikke hadde billappen kunne jeg krevd taxi. Så du forstår sikker at jeg ikke har ønsket å klage når det fungerer bra for meg, men for andre ser jeg det ikke funker lengre.

Vær så snill å åpne øynene, og se hva som skjer med elevene.

Det er ikke løsningen

  • 08.08.2016, 13:09



Dere er blåøyde, naive som tror løsningen på mitt og mange andres problem er stamcellebehandling. Dere tror det er den hellige kuren som kan fikse enhver MS-pasient, men dere tar feil. Dere krangler med regjeringen om å få det som en godkjent behandling, men ser dere ikke hvor risikabel den er?

Det skremmer meg å se hvor mange som begynner å "tigge" etter penger for å få stamcellebehandling, bare en måned etter de er diagnosert. Før de vet hva det innebærer å ha en kronisk sykdom flykter de, fordi de tror de vet hva kurer som skal hjelpe dem er. Men så hva? Du får en operasjon hvor celler blir tatt ut av kroppen, formert og plassert inni igjen. En smertefull og unaturlig behandling som faktisk bryter ned kroppen. Det er nok alle solskinnshistoriene som trigger folk, men ingen sjekker konsekvensen - leversvikt, nyrer, tilbakefall?

Jeg er 18 år gammel, men allikevel føler jeg at jeg har tenkt litt mer gjennom dette enn de som er eldre og skal være klokere enn meg. For meg er stamcellebehandling en siste mulighet, når det ikke er andre medisiner som funker og kroppen ikke fungerer. Jeg kan helt ærlig si at det hender jeg leker med tanken om at jeg kan bli frisk om jeg får behandlingen, men jeg lever i den virkelig verden som vet at det ikke er tilfelle.

Det er to typer MS og for den attakvise er det tre grader med medisinering, før en eventuell stamcellebehandling. For meg funket ikke den første graden, så de satt meg på Tysabri, intravenøs behandling hver 4. uke. Bremsemedisinen jeg tar har funket på de aller fleste MS-pasientene som begynner på dem, selv om ingenting har funket tidligere.

For meg har aldri løsningen vært å flykte fra sykdommen min, men heller godta at jeg har den og kommer til å ha problemer i livet. Det er såpass gode medisiner, og støtte ordninger at jeg egentlig ikke er redd en gang for å få ett nytt attakk. Så jeg ber dere tenke litt igjennom ting før dere mener at stamcellebehandling er den eneste løsningen som eksisterer for å ha ett godt liv, for det er bare tull.

Hvor lenge sov jeg?

  • 19.05.2016, 19:26

Jeg sovnet på sofaen etter jeg kom hjem fra skolen i dag. Selv trodde jeg at jeg bare sov i en times tid, men da jeg oppdaget facebook begynte jeg å lure på hvor mange uker jeg har sovet gjennom. Ikke bare var dette arrangementet opprettet for en stund siden, men folk i klassen min har allerede bestilt billetter til Landstreffet i starten på mai. Derfor spør jeg - hvor lenge sov jeg egentlig? Jeg har forstått at russetiden er en viktig ting for de aller fleste, men å begynne allerede omtrent samme dag som årets russefeiring offisielt er over synes jeg er drøyt.

For de som ser på Skam ser at der begynner de allerede å planlegge russetiden og russebusser i starten av første klasse. Jeg håper virkelig at det bare er oppspinn, og at det faktisk ikke blir brukt energi på noe slikt i flere år i forkant. For du kan faktisk være russ uten å ha alle ting planlagt lenge før du begynner på det 3. året.

For min del kommer det til å bli russebukse, lue og kort i hovedsak, samt jeg kanskje kjøper meg noen jakker. For meg trenger ikke russetiden å være noe mer, og jeg ser ikke behovet for å håve ut med mer penger på det. Såklart skal det feires at du snart er ferdig med 13 år med utdannelse, men å bruke flere tusen kroner på fester, i tillegg til drikke begynner å bli mye. For meg skal ikke russetiden være lange dager med festing, drikking og være bakfull. Jeg vil heller kose meg mest mulig. Jeg vil heller fokusere på de morsomme russeknutene.

Jeg skal ihvertfall vente til etter skolestart før jeg begynner å tenke skikkelig på russetiden min. 

En vanskelig terskel

  • 16.05.2016, 19:59

Jeg er blitt mye flinkere til å godta å ha med meg rullestolen min med på ting. Faktisk, når jeg er ute å reiser, er det enkelte fordeler. Da jeg var i Spania fikk jeg være den første ombord på fly og på hjemveien fikk jeg snarveier med sikkerhetskontrollen. Jeg har forstått at på ferier og turer hvor mye skal oppleves er det en fordel å ha den med. Da sliter jeg meg ikke ut på samme måte, noe som fører til at jeg får det mye kjekkere.

Allikevel er det en veldig vanskelig terskel for meg som jeg en dag må komme meg over. Nemlig å vise meg i rullestol her hjemme, og godta at jeg ikke orker alt det samme som før. I fjor på 17. mai hadde jeg rullestolen trillende bak meg i barnetoget. I år var målet å klare meg uten å sitte eller sikkerhetssnettet mitt. Jeg klarte å gå hele veien i fjor, og det kan hende jeg klarer det i år, men det skremmer meg at jeg ikke er sikker slik som i fjor.

Hvem vet, kanskje jeg overgir meg til rullestolen med en rosa sokk på foten som skalkeskjul? Foreløpig vinner staheten min, og jeg skal ikke sitte.

Ønsker dere alle en riktig god 17. mai feiring i morgen!

Fremtiden

  • 05.05.2016, 19:15

Fremtiden kan skape frykt hos de aller fleste som ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt. Det er en innvendig klokke som tikker og minner oss på hvor fort tiden går, og at du har mye du skal gjøre før din tid stopper. På ungdomsskolen får du i alder av 15 år oppgaven å bestemme hva du vil for resten av livet. Du skal velge utdannelse, en utdannelse som skal være med på å skape deg og ditt liv. Allerede da er det mye å tenke på.

For meg er fremtiden veldig usikker. En dag kan jeg ende opp i rullestol, ute av stand til å gå. Takket være medisiner som finnes nå er det ikke sikkert det er slik jeg ender opp. Mest sannsynlig ender jeg opp uføre en dag, men slik som det er nå kan jeg leve livet mitt en god stund til fremover. Jeg må kanskje ta hensyn når det kommer til utdannelse og yrkesvalg, men jeg trenger virkelig ikke å bekymre meg for å stifte en familie en dag.

Jeg planlegger å få skrevet en bok en eller annen gang. Alle disse tankene jeg skriver lagrer jeg, for noe som kanskje en dag blir mulig å få publisert. En dag har jeg også lyst til å starte mitt eget firma. Planen hva det skal gå ut på er enda ikke helt klar, men i mellomtiden har jeg ønsker om å skrive frilans, kanskje tjene penger på å blogge og holde foredrag.

Det har tatt meg lang tid å forstå at fremtiden ikke er noe som kan planlegges, om du er syk eller frisk. Uansett hvor mye du har planlagt hva som skal skje, skjer livet og du må finne en ny måte å få ting til å fungere. Fremtiden skremmer meg, for jeg aner virkelig ikke hva som er i vente. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke frykte rullestolen, og heller tenke på at jeg kan gjøre en god frontfigur for MS og alle verdiene mine. For uansett hva fremtiden min bringer, kan den ikke ta fra meg muligheten min til å stå for noe og ønske å fortelle om dette til alle.

Vil du ansette meg?

  • 03.05.2016, 20:47

Selv om jeg skrev for bare noen uker siden at jeg søker jobb, har jeg bestemt meg for å skrive ett nytt slikt innlegg etter som jeg slettet det forrige og ikke fikk respons.

Dette er meg:
Jeg er en 17 år gammel jente, som blir 18 år siste dagen i juli måned. Dette kan bli oppfattes som en ulempe for arbeidsgivere, i og med at nesten på slutten av sommerjobb-perioden jeg blir myndig. Allikevel vil jeg påstå selv at jeg er en veldig oppgående person, som er veldig flink til å gjøre ting når jeg får vite noe konkret. Spør du lærerene mine er jeg kanskje dårlig til å levere inn ting, men når det er ting som betyr noe er jeg veldig flink. Selv synes jeg det er bortkastet å vurdere ting etter karakter, men heller etter fornøyelse og den faktiske servicen/produksjonen. Ikke om du har klart å få med nok fagbegrep, som kunder kanskje ikke ville forstått.

I fritiden min spiller jeg i Førre Musikkorps, noe som jeg har gjort siden jeg var 9 år gammel. I tillegg har jeg spilt i over ett år i Tysvær Brass, men for øyeblikket har jeg en friperiode der for å bruke tiden min på viktigere ting som skole.

Jeg kunne fortalt veldig mye om meg selv, ting som kan tolkes overfladisk og helt likt som andre. Men forskjellen er at jeg sier ikke at jeg er lærevillig og lettlært bare for å få en jobb. Jeg sier ikke at jeg fungerer godt på egenhånd og i grupper, uten å mene dette. Jeg er en person som kanskje ler litt for mye, konstant har ett smil om munnen (uansett hvor drit noe er og hvor lite jeg liker det), jeg tar ikke meg selv for høytidlig, og jeg er imøtekommende. Det er ikke uten grunn jeg har hørt fra jeg var liten hvor flink og hjelpsom jeg er. For meg er det viktig å stå frem med hva som betyr noe for meg, støtte opp under dem som trenger det og jeg elsker å ta ansvar. Derfor kan jeg også beskriver som en ledertype.

Dette har jeg å by på:
Grunnskolen var gjennomført med 4,2 i snitt, noe som er over normalen - og jeg klarte å få det til syk. Selv om snittet mitt er lavere på videregående, så kan jeg allikevel støtte det opp med at jeg allerede har sagt jeg er lettlært. Skal jeg sitte i ett rom i flere timer og høre på noen snakke om faglige området, er det vanskelig for meg. Jeg er mer en person som liker å gjøre, og det er slikt jeg scorer høyt.

At jeg har MS kan virke som en årsak for å ikke ansette meg. Tro meg, jeg kan virkelig forstå det for noen som ikke vet hvordan jeg faktisk har det! Men allikevel kan jeg gi fordeler; en normal person må være syk i over 14 dager for at firmaet skal få sykepenger, hos meg er det allerede på dag én. Det finnes så utrolig mange slike ordninger, at du kan nesten tjene på å ha meg.

Nå går jeg på mitt 2. år på Vardafjell videregående, hvor jeg går på yrkeslinjen Medier & kommunikasjon. Jeg har ett offisielt år igjen, men jeg har også ett år hvor jeg må ta opp fag jeg enda ikke har fått gjennomført. Etter det er jeg for øyeblikket helt blank om hva jeg ønsker å gjøre, men jeg vet jeg vil ha erfaringer for å finne hva jeg virkelig vil.

Siden januar 2013 har jeg vært med og skrevet for ungdomsredaksjonen i Haugesundsavis, som en del av pensum på skolen har jeg i år etablert og driftet en bedrift og jeg har mange verv som elevråd, hjelpeleder, trivselsleder og tillitsvalgt.

Hvorfor ansette meg:
Jeg har lyst å jobbe. Jeg ønsker å tjene mine egne penger og jeg vil føle at jeg er en del av ett team som får jobben til å gå rundt. For meg er det viktig å skape erfaringer i livet, og jeg vil påstå at å ha en jobb hjelper. Da får jeg en mulighet for å se hvordan ting kan bli i fremtiden.

Har det seg slik at du tilfeldigvis har en ledig stilling på Haugalandet ett sted, og finner meg interessant hadde jeg satt pris på å bli kontaktet på tanya@haugnett.no. Jeg er villig til å gjøre det aller meste.

Jeg beklager

  • 25.04.2016, 18:44

Dette innlegget ble skrevet på grunn av denne "artikkelen". 

Jeg beklager for at jeg kommer fra en lykkelig familie. Jeg beklager for at vi består av en mamma, en pappa, to brødre og meg som lillesøster. Jeg beklager virkelig for at vi er sjeldne. Og jeg beklager for at jeg ikke beklager for at vi har det fint sammen. At vi lever i ett hus sammen, spiser innimellom middag sammen, krangler, har interne vitser osv. Jeg beklager til deg som ikke kan godta at familier som oss finnes, og skal bli satt pris på. Bare fordi vi er vanlig.

Enkelte blir provosert av å farsdag, morsdag, plakater som viser en lykkelig familie slik som min. Da skal jeg si deg at jeg blir like provosert på deg! Bare fordi din familie ikke er slik som min, betyr det ikke at våres familie ikke kan vises frem. Nei, ikke alle har en mamma, en pappa eller foreldre. Men jeg er så heldig at jeg har begge deler. Hvorfor er det greit for andre at familier med to mammaer, to fedre osv skal vises frem, men ikke min?

Tro meg, jeg synes det er en god ting at vi har kommet så langt i samfunnet nå at det er lov å ha annerledes familier enn før. Jeg er spesielt glad for at vi i Norge er kommet så langt, at vi ikke ønsker å spytte på folk som er annerledes. Jeg bare håper inderlig at vi kommer enda lengre at faktisk gammeldagse familier også er godkjent nå.

Men om det er så vanskelig for dere andre at vi feirer farsdag for de som er så heldig å ha en mannlig rolle i sitt liv (trenger ikke nødvendigvis å være en far!), da synes jeg vi skal droppe dager som valentinsdagen. Venninnen min har dessverre ikke en kjæreste, og har ikke hatt det på en stund, så for henne er det en dag som ikke burde eksistert. Det er bare en påminnelse om hva hun ikke har.

Jeg beklager for at jeg kommer fra en fantastisk familie som består av mamma, pappa, de to storebrødrene mine og meg. Jeg beklager for at i disse moderne tider har folk glemt at familie ikke nødvendigvis er som min, men noen som bor sammen - og har det fint i felleskap. Jeg godtar din, om jeg leser om det i avisen, på plakater eller bare ser dere. Så vær så snill å godta min.

Om meg

Tanya S. Johnsen

19 år gammel jente med MS som blogger om livet sitt.

Søk i bloggen

Kategorier


Arkiv



Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no