hits

tanya s. johnsen

Eksamensupdate

  • Skrevet: 24.05.2018
  • Klokken: 18:45
  • Kategori: Blogg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne uken har sust forbi, og jeg har allerede hatt to eksamener - matte og sidemål. I dag ler jeg egentlig over hvor tragisk matten var. Det var ekstremt vanskelige spørsmål som jeg virkelig ikke skjønte noe av, og etter å vist oppgavene til folk har jeg ikke blitt klokere på dem. Heller har jeg fått flere til å riste på hodet og gi opp. Om jeg så hadde hatt mye bedre forberedelse til denne eksamenen tror jeg ikke det hadde hjulpet. Jeg ble virkelig tatt på sengen av oppgavene og spørsmålsstillingene. Per i dag er jeg bare glad om jeg består denne eksamenen, for tro meg - tvilen har vært der.

Heldigvis hadde jeg en mye bedre opplevelse under dagens eksamen som i mitt tilfelle var nynorsk. Det var ganske greie oppgaver, og jeg var positivt overrasket over min egen nynorsk. Er det ikke slik at kull blir til diamant under press? Uten ordbok klarte jeg å presse ut en tolkning av novelle på godt over 1000 ord, i tillegg til en kort analyse på 250 ord. Jeg har ikke praktisert nynorsk siden 10ende klasse, og jeg var heller ikke noe særlig god i det, så er storfornøyd med min egen prestasjon og vil påstå at i dag ble jeg en liten diamant.

Nå skal jeg slappe av resten av kvelden, før hovedmål i morgen!

  • Skrevet: 24.05.2018
  • Klokken: 18:45
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

"Er du ikke lei enda?"

  • Skrevet: 21.05.2018
  • Klokken: 21:27
  • Kategori: Korps

"Spiller du enda i korpset?" "Ja, og i tillegg har jeg aspirantene nå". "Er du ikke lei enda?" Nei. Jeg er ikke lei av å spille i korpset. Jeg gikk ett år på kulturskolen, og er på mitt 11 år i skolekorpset, og jeg er på ingen måte lei enda. Faktisk, gir det meg enda mer glede og energi enn noen gang. Det som derimot gjør meg lei er harseleringen og vitsingen. De som skal se ned på korps, uten å en gang ha peiling på hva korps faktisk er, bortsett fra kornetter, trompeter, klarinetter og en god del andre instrumenter. Jo, de spiller også på 17. mai, det tror jeg alle har fått med seg?

Jeg tror korps er den mest undervurderte aktiviteten en person kan gå på. Og den mest undertrykte. For jeg har aldri opplevd så mye kritikk i så ung alder med andre aktiviteter, enn i korps hvor jeg hadde venner som prøvde å få meg til å slutte fra jeg bare var 10 år gammel til jeg var ferdig på ungdomsskolen. Faktisk er ikke klassekamerater de verste når det kommer til kritisering av venner som spiller i korps, de verste holdningene jeg opplever kommer fra godt voksne personer som prøver å lære ungene sine at mobbing ikke er greit. Men å kritisere og skape en dårlig holdning om korps, det er innanfor, eller hva?

Korps er ikke for alle, og det er jeg fullstendig klar over. Du har rett til å mene at korpsmusikk ikke er fint, slik som jeg har rett til å mene andre musikksjangere ikke er fine. Allikevel ville jeg aldri funnet på å prøve å overtale ungene mine til å ikke høre på en spesifikk musikk, eller kanskje gitt dem en premie for å ikke begynne på fotball, for fotball er ikke for meg. Men det kan være greia for ungene mine, og jeg ville aldri funnet på å nekte dem mulighet til fotball, håndball, turn, allidrett, kor, kajakk eller hva enn de ville funnet på. Jeg ville heller ikke sagt det høyt uten at noen faktisk spurte om min mening, for jeg ser på ingen måte at det er vits i å ødelegge andre sin glede med å snakke ned på noe jeg vet de liker godt.

Vi i korpsbevegelsen er kanskje noen hårsåre mennesker. Vi tåler ikke at bedrifter velger å markedsføre korps som noe negativt, som f.eks McDonalds som i år hadde ett snapchat filter med teksten "Nok korps nå, jeg vil ha Maccern" på 17. mai. Men hvorfor skal vi tåle slikt, når ingen andre aktiviteter skal tåle slikt? Når argumentet var at de ønsket å vitse med at alle er slitne etter en lang dag med bunad, is og mange andre ting, hvorfor ikke bruke det i sin reklamering? "Nok tog nå, jeg vil ha Maccern", "Nok bunad, jeg vil ha Maccern", og slikt kunne jeg fortsatt med andre måter å markedsføre seg selv.

Vi i korpsbevegelsen er faktisk ikke hårsåre når vi lar det provosere oss. I over ti år har jeg årlig hørt stønning, sukk, irritasjon og kommentarer om hvorfor korps er teit, og at ingen skulle holdt på med det. I over ti år har jeg hørt mediene omtale korps som noe negativt, og når de hadde muligheten til å endre folks syn på korps har de heller gjort det motsatte. Nrk hadde for en stund tilbake en reportasje med det daværende Europas beste voksenkorps som hører til i Bergen. Benyttet de sjansen til å vise korpsets skikkelig identitet? Nei, de spurte heller ordføreren i Bergen om hun hadde blitt lei seg om ungene hennes ville begynne i korps, og snakket om 17. mai.

Jeg skal ikke skryte å fortelle om at det ikke er noen reservebenk, at det er ikke så mye dugnad som alle mener det er, for de talene blir fremført flere ganger i året, og jeg er ganske sikker på at jeg har gjort det ett par, kanskje ti ganger selv også. Nei, jeg ønsker bare at neste gang du tenker å si noe negativt om korps i nærvær av folk som spiller bare tenk deg en gang om, eller tre om det er nødvendig. Vit at de såkalte vitsene dine kan få en 9 åring til å komme hjem og fortelle foreldrene sine at h*n ønsker å slutte fordi vedkommende er lei, når virkeligheten er at en uvitende person har påvirket h*n. Vit at når du snakker stygt om korps er det kanskje noen som sitter med en klump halsen for du rakker ned på den ene tingen som kanskje gjør at en person kommer seg gjennom hverdagen.

Korps sliter mer enn nok med rekruttering, så holdningene til media og enkeltpersonene vi møter i hverdagen gjør ikke dette noe bedre. For endres ikke holdningene snart kommer nok flere korps til å miste rekrutteringen sin for fult, og korps vil bli lagt ned. Og hva får vi i 17. mai togene da? 

Nå skal jeg sette meg ned å planlegge ett fantastisk opplegg med aspiranten frem til sommeren og krysse fingrene for at alle fortsetter til høsten. Og jeg skal arbeide med å finne en måte hvor jeg kan motivere dem til å ønske å fortsette i korpset. Og jeg skal lære dem til å være stolte over å spille i korps. For selv om jeg er lei av harselering, er jeg ikke lei av gleden korpset påfører meg og det ønsker jeg å formidle videre.

  • Skrevet: 21.05.2018
  • Klokken: 21:27
  • Kategori: Korps
  • Kommentarer: 1

Korps & kos

  • Skrevet: 18.05.2018
  • Klokken: 20:58
  • Kategori: Blogg

Til tross for at jeg kjenner veldig godt i dag at jeg lever, er jeg utrolig fornøyd med gårsdagen og har mange ting å se tilbake til: Morgenposisjon, lastebil, barnetog, folketog, jeg var hos farmor, besteforeldrene til K og mormor og morfar. Alt i alt hadde jeg en veldig fin dag med et helt nydelig vær, god mat og alt som skjedde rundt meg gikk som smurt. Rulle forble i garasjen, og gangsperren i dag tar jeg derfor med ett veldig stort smil.

Må også si at jeg var så heldig at for en måned siden ca overtok jeg aspirantopplæringen (de som nettopp har begynt i korpset), og i år bestemte korpset for første gang at aspirantene skulle få delta med spilling på 17. mai, og de fikk derfor spilt to sanger på skoleplassen. Jeg storkoste meg da jeg fikk stå foran dem og se hvor godt de trives, og hvor stolte de var med å få vist seg frem. Det er nesten litt trist at jeg ikke kan ha dem lengre enn til sommeren, for jeg kjente virkelig på en stolthet ovenfor dem i går når jeg så hvor godt de gjorde det. 

Hvordan var din 17. mai?

  • Skrevet: 18.05.2018
  • Klokken: 20:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Litt positivitet i hverdagen

  • Skrevet: 16.05.2018
  • Klokken: 15:46
  • Kategori: Blogg

Etter den månedlige medisinen i dag kjenner jeg at det er utrolig godt å kunne dele en positiv nyhet igjen. I går hadde sykehuset ringt til meg, men jeg fikk det ikke med meg da, så i dag fikk jeg MS-sykepleieren til å sjekke MR-en jeg tok i forrige uke. Kort fortalt: MR-bildene var uforandret, og jeg kan derfor uten problemer fortsette på disse medisinene jeg har tatt de siste tre årene og føler meg veldig trygg på. Når det angår studien tviler jeg at jeg kvalifiserer meg nå, men så lenge jeg får Tysabri har jeg virkelig ingenting å klage på. Stamcelle lå tydeligvis ikke i kortene nå, og det tror jeg faktisk er like greit.

En annen positiv ting er at jeg har vært så utrolig motivert for å bestå eksamenen, at på 2 dager har jeg kommet meg gjennom 25% av det faglige stoffet, og planen er å få lurt inn enda mer lesing i kveld også slik at jeg kan feire 17. mai i morgen med god samvittighet.

Akkurat nå smiler verden, og jeg smiler tilbake, og slikt har jeg planer om å ha det fremover. 

  • Skrevet: 16.05.2018
  • Klokken: 15:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Tidenes største skippertak

  • Skrevet: 14.05.2018
  • Klokken: 17:42
  • Kategori: Blogg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dere husker hvordan jeg var så klar for eksamen da jeg kom hjem fra Gran Canaria? Jeg var giret, glad og på vei til å gripe dagene og jobbe med norsk, matte og naturfag for alle pengene, eller hvordan det ordtaket går. Jeg søkte på mange linjer på både BI og UIS og var veldig sikker på at jeg virkelig ville og følte meg klar for å kunne studere til høsten om det var statsvitenskap, sosionom, eller en av de andre mange tingene jeg søkte på.

På ett tidspunkt er noe som skjer som kalles livet. Livet har for vane å endre på planer, gode som dårlige. I mitt tilfelle begynte jeg å få masse ulike symptomer og problemer i hverdagen min, selv om jeg tviholdt på at formen min var mye bedre og jeg prøvde å gå turer nesten daglig. Skrittelleren ble igjen bestevennen min og vi gikk over målstreken med over 10 000 skritt med jevnlig mellomrom. Men det ble også det eneste jeg fikk meg gjennom om dagene - følelsen å passere 10 000 skritt, og jeg gjorde nesten alt for det. En gang stod jeg og marsjerte på badet i en halvtime for jeg var såpass nærme at jeg ikke klarte å legge meg til å sove før det ble nok skritt.

Med helseutfordringene som stadig ble verre, gikk også tiden mye raskere. For plutselig var vi allerede kommet godt på vei inn i mai og jeg kikket på kalenderen og innså at det var under to uker til eksamen. Og studieplanen jeg hadde lagd meg? Vell jeg hadde jo kommet meg gjennom norsk VG1 boka. De fem andre bøkene jeg skulle gjennom spør du? Vell på fredag startet jeg tidenes største skippertak, og på 4 dager har jeg kommet meg gjennom hele naturfag VG1. Og i kveld når jeg kommer meg tilbake til Førre må jeg starte på den mest intense forberedelsesuken jeg noen gang kunne sett for meg.

På fredag gikk jeg litt i kjelleren da jeg oppdaget hvor kort tid jeg egentlig har på meg, og jeg lurte på hvilken idiot som satte seg opp til å jobbe når hun visste hun egentlig burde sitte med nesa så langt inn i bøkene som det var mulig.  Heldigvis har jeg en veldig sterk viljestyrke som sier at selv om dette virker uoverkommelig, skal jeg bevise for meg selv at det umulige er mulig. Jeg skal komme meg gjennom denne intense uken med forberedelse, før jeg skal inn i en uke med eksamener, ha fri i noen dager og så avslutte med den femte, og siste, eksamenen min i starten av juni. 

Skulle du være nysgjerrig har jeg matte 22. mai, sidemål 24. mai, hovedmål 25. mai, naturfag 28. mai og norsk muntlig 5. juni. Heldigvis vet jeg at når eksamenene er over kan jeg nyte livet med NM oppkjøring som avsluttes med at korpset skal sitte på scenen i Grieghallen i Bergen siste helg i juni. Jeg har drømt lenge å få sitte og spille på den scenen så er utrolig glad for at korpset fikk dispensasjon slik at jeg kunne bli med!

  • Skrevet: 14.05.2018
  • Klokken: 17:42
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Du har sparken!

  • Skrevet: 13.05.2018
  • Klokken: 12:58
  • Kategori: Blogg

Jeg vet ikke om jeg skal le til jeg gråter, eller gråte av fortvilelse for min egen humor. Uansett hvilken av delene så hadde jeg i det minste veldig moro i forrige uke da jeg fant ut at jeg skulle gi han som har kjørt rullestolen min siste årene på 17 mai, sparken. Det startet som en spøk om at jeg skulle sende han en varsel om permittering etter som jeg fant ut at i år gidder jeg ikke å en gang tenke på å ha rullestolen med meg i toget, og plutselig eskalerte det og jeg hadde skrevet en oppsigelse og attest. Og laget en logo....

Til tross for at jeg kjenner enda på en del utmattelse etter sykehusinnleggelsen, føler jeg meg egentlig i ganske god form igjen. De tingene jeg kjenner på er bare bagateller og jeg skal fint klare å skyve dem vekk for én dag. Eller kanskje to uker med tanke på at jeg skal ha eksamener uken etter 17. mai. Uansett har jeg bestemt meg for at jeg skal bruke positiv energi og fokusere på at 17. mai løypene er mer en overkommelig, og derfor skal ikke Rulle få lov til å forlate garasjen i år. Han har herved fått fri, og rullestol dytteren min? Som dere ser - han fikk sparken!

  • Skrevet: 13.05.2018
  • Klokken: 12:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

En uke på sykehus

Jeg vet ikke hvor langt inn jeg bør gå inn på ting i dette innlegget, hvor mye som blir for mye informasjon, om alt er relevant eller hva. Allikevel føler jeg det er viktig å fortelle hvordan virkeligheten min siste måneden har vært etter jeg stilnet på bloggen, men jeg har prøvd å være kort og om det er noe som er for kort beklager jeg på forhånd. Det var viktig for meg å få ut litt av disse tingene som har skjedd denne uken, selv om det aller meste er ett stort rot i hodet mitt og uoversiktlig. 

I desember fikk jeg som sikkert flere husker store problemer med synet mitt. På det punktet kunne de ikke finne noe som forårsaket det, men det øyelegen fortalte meg var at det kunne hende det holdt på å bli noe. De siste månedene har jeg kjent litt innimellom, og for rundt to uker siden kom problemene for skikkelig. Kan jeg si det var praktisk av meg å få problemene tilfeldigvis samme dag jeg skulle ha medisiner, som også var dagen før jeg hadde en avtalt time hos øyelege?

De ville ha meg inn for kur allerede dagen etter jeg var hos øyelegen, men på det tidspunktet var jeg i Stavanger og måtte utsette kursen på grunn av det, og når jeg kom meg på sykehuset hadde kroppen min produsert en urinveisinfeksjon. Derfor ble det ikke før på mandag jeg kunne trappe inn på sykehus og ikke noe særlig høy i hatten. En kur som skulle vare i tre dager ble til fem dager da synet ikke kom tilbake, men heldigvis etter to uker forsvant alt ubehaget jeg opplevde med å bevege på øyet. Heldigvis var jeg bare innskrevet på sykehuset, og kunne bruke alle døgnets timer som ikke var lenket til maskin hjemme i min egen seng eller hvor det passet meg. Hvis ikke tror jeg disse fem dagene kunne virkelig fått meg til å gå ut av mitt gode skinn.

Ikke nok med hvordan synet mitt skulle tulle seg, men etter Gran Canaria turen begynte jeg å få store problemer med navlen og i løpet av denne uken hvor jeg da var innlagt på sykehuset kom timen hvor jeg endelig skulle få sjekket om det var kommet noen komplikasjoner etter blindtarmsoperasjonen. På kirurgisk fant de ikke noe, og jeg ble satt opp til ultralyd tidlig neste morgen. Fra ultralyden ble jeg heller ikke klokere, og må nok derfor bare prøve å gå av meg smertene, og tvinge kroppen min i finere holdninger for å få minst mulig knekk på magen.

Etter fem dager med kirurgisk, ultralyd, flere samtaler med nevrolog om hvordan statusen er, åpne tanker om ting må endres på i forhold til medisiner og en kur som ikke har gitt meg synet tilbake enda, må jeg si at jeg kjenner meg rett og slett veldig mentalt utslitt, selv om jeg er glad for at sykehuset har sjekket og gjort alt som kunne gjøres nå. Derfor skal jeg bite tennene sammen både i morgen og på søndag, feire avslutningen på en lang uke med to konfirmasjoner, før jeg skal i MR igjen på mandag.

Kanskje om en uke og to blir vi ett par hakk klokere på hva vi skal gjøre i forhold til problemene mine, og jeg gleder meg til å bare legge hele uka bak meg. Uansett skal jeg oppdatere dere hvordan ting foreligger, og jeg beklager for noe som kan virke som ett forvirrende og langt innlegg.

Føler også det er viktig å fortelle at selv om kroppen min er langt nede nå etter medisinene, og til tross for plagene mine har jeg ikke vært så høyt oppe fysisk og mentalt på lenge som jeg har vært starten på denne våren, og det har virkelig vært godt å kjenne fremgang og mestring igjen på kroppen.