hits

tanya s. johnsen

En uke på sykehus

Jeg vet ikke hvor langt inn jeg bør gå inn på ting i dette innlegget, hvor mye som blir for mye informasjon, om alt er relevant eller hva. Allikevel føler jeg det er viktig å fortelle hvordan virkeligheten min siste måneden har vært etter jeg stilnet på bloggen, men jeg har prøvd å være kort og om det er noe som er for kort beklager jeg på forhånd. Det var viktig for meg å få ut litt av disse tingene som har skjedd denne uken, selv om det aller meste er ett stort rot i hodet mitt og uoversiktlig. 

I desember fikk jeg som sikkert flere husker store problemer med synet mitt. På det punktet kunne de ikke finne noe som forårsaket det, men det øyelegen fortalte meg var at det kunne hende det holdt på å bli noe. De siste månedene har jeg kjent litt innimellom, og for rundt to uker siden kom problemene for skikkelig. Kan jeg si det var praktisk av meg å få problemene tilfeldigvis samme dag jeg skulle ha medisiner, som også var dagen før jeg hadde en avtalt time hos øyelege?

De ville ha meg inn for kur allerede dagen etter jeg var hos øyelegen, men på det tidspunktet var jeg i Stavanger og måtte utsette kursen på grunn av det, og når jeg kom meg på sykehuset hadde kroppen min produsert en urinveisinfeksjon. Derfor ble det ikke før på mandag jeg kunne trappe inn på sykehus og ikke noe særlig høy i hatten. En kur som skulle vare i tre dager ble til fem dager da synet ikke kom tilbake, men heldigvis etter to uker forsvant alt ubehaget jeg opplevde med å bevege på øyet. Heldigvis var jeg bare innskrevet på sykehuset, og kunne bruke alle døgnets timer som ikke var lenket til maskin hjemme i min egen seng eller hvor det passet meg. Hvis ikke tror jeg disse fem dagene kunne virkelig fått meg til å gå ut av mitt gode skinn.

Ikke nok med hvordan synet mitt skulle tulle seg, men etter Gran Canaria turen begynte jeg å få store problemer med navlen og i løpet av denne uken hvor jeg da var innlagt på sykehuset kom timen hvor jeg endelig skulle få sjekket om det var kommet noen komplikasjoner etter blindtarmsoperasjonen. På kirurgisk fant de ikke noe, og jeg ble satt opp til ultralyd tidlig neste morgen. Fra ultralyden ble jeg heller ikke klokere, og må nok derfor bare prøve å gå av meg smertene, og tvinge kroppen min i finere holdninger for å få minst mulig knekk på magen.

Etter fem dager med kirurgisk, ultralyd, flere samtaler med nevrolog om hvordan statusen er, åpne tanker om ting må endres på i forhold til medisiner og en kur som ikke har gitt meg synet tilbake enda, må jeg si at jeg kjenner meg rett og slett veldig mentalt utslitt, selv om jeg er glad for at sykehuset har sjekket og gjort alt som kunne gjøres nå. Derfor skal jeg bite tennene sammen både i morgen og på søndag, feire avslutningen på en lang uke med to konfirmasjoner, før jeg skal i MR igjen på mandag.

Kanskje om en uke og to blir vi ett par hakk klokere på hva vi skal gjøre i forhold til problemene mine, og jeg gleder meg til å bare legge hele uka bak meg. Uansett skal jeg oppdatere dere hvordan ting foreligger, og jeg beklager for noe som kan virke som ett forvirrende og langt innlegg.

Føler også det er viktig å fortelle at selv om kroppen min er langt nede nå etter medisinene, og til tross for plagene mine har jeg ikke vært så høyt oppe fysisk og mentalt på lenge som jeg har vært starten på denne våren, og det har virkelig vært godt å kjenne fremgang og mestring igjen på kroppen.