Gratulerer med 3 år!

  • 15.07.2017, 15:38

I dag feirer jeg og MS?en min 3 år sammen. Vi hadde funnet kontakten en god stund tidligere, kanskje flere år, men det var da vi ble offisielle. Den 15. Juli fikk en 15 år gammel jente beskjed om at hun var kronisk syk. Må bare skyte inn og si at det er faktisk en festbrems for 16 årsdagen som var 16 dager etterpå.

Da jeg først fikk diagnosen ble jeg henvist til en psykolog. Nevrologen var bekymret for den mentale tilstanden min ved å få en slik diagnose. Kort oppsummering av tiden min hos han: jeg trivdes ikke da han konstant skulle snakke om ?drittsykdommen? jeg var så uheldig å få. Misforstå meg rett ? MS er drit å ha, men jeg måtte ha vekk det ordet. Meningen med en psykolog var jo å få en positiv holdning, men det hjalp jo ikke å høre noen andre trekke ned problemet mitt.

For meg var det viktig å finne en fin sti i livet. Jeg tolerer, jeg godtar, men jeg trives ikke med det. Allikevel kan jeg nå sitte her og skrive og komme med noe så teit at jeg faktisk er glad for sykdommen min. Jeg er glad for at selv om jeg allerede var veslevoksen, fikk jeg en oppvekker med hva livet faktisk betyr. Jeg tar ikke ting for gitt, og jeg er mye mer takknemlig for menneskene rundt meg enn hva jeg var før i tiden. Hadde jeg kunne fått denne lærdommen uten en sykdom hadde jeg såklart tatt i mot det, men det var slikt det ble i denne omgang.

Sammen med MSen har jeg tøyet grenser jeg aldri før trodde jeg måtte tøye. Den største var komfortsonen min når det kommer til sykehus og sprøyter. Da jeg var liten måtte jeg bli holdt fast i en stolt om jeg bare skulle ta en liten blodprøve, men nå går jeg alene hver 4. uke for medisiner og det trengs gjerne 2-4 stikk før de treffer inni en blodåre. Allikevel kommer ikke panikken for skikkelig før det 3. stikket de må ta. Derfor har jeg alltid minst ett blåmerke dagene etter jeg har fått medisiner, og begynner å få en fin liten samling med små arr på hendene. Heldigvis forsvinner det aller meste etter noen måneder.

De fysiske problemene mine blir bare mindre og mindre. MR-bildene viser at ting blir bare mindre, og symptomene mine forsvinner. Eneste nå er at jeg enda ikke har funnet en måte å overvinne vinteren, og må derfor ha meg en sydentur da. Ikke at jeg klager på at jeg må reise, men hadde vært enda kjekkere om jeg ikke hadde problemet med å stå opp.

Den mentale helsen min blir bare bedre og bedre. Før var jeg redd, men nesten alle hindrene mine har jeg overvunnet. Jeg kom meg gjennom 3 år på videregående, jeg er blitt venn med rullestolen, og jeg beviser støtt og stadig for meg selv at viljestyrken min er her enda, og så lenge jeg har den kan jeg få til de mest utrolige ting. Så jeg er ikke lengre redd, jeg tror ikke livet kommer til å bli særlig vanskelig for meg. Kanskje fordi jeg mentalt er forberedt på det, men også fordi jeg kommer til å bruke all min makt på å komme meg gjennom de tunge tingene. Og en dag håper jeg at jeg kan ha foredrag om disse tingene. Prøve å snakke høyt om det, istedenfor å bare sitte bak en pc-skjerm og skrive disse ordene.

Kjære MS: Jeg trodde virkelig jeg kom til å hate deg for resten av livet, men foreløpig er du ganske allright. Derfor vil jeg gratulere min MS-diagnose med 3 års dagen!

Innlegg om da jeg fikk diagnosen finner du her.
Kronikk jeg har skrevet om MS finner du her.
Intervju med PS jeg har MS finner du her.

Instagram her, Facebook her.

4 Kommentarer

Hans Martin Norberg

15.07.2017 kl. 17:57
Jeg beundrer din mentale styrke til å takle sykdommen i så ung alder. God mental helse er viktig når man har en utfordring å stri med. I så måte virker det som at du er den seirende part: du viser å være en tydelig "sjef i eget liv". Ønsker deg gode dager og gir deg rådet om å "leve livet", altså realiser dine ønsker/planer om utdanning og andre vesentlige sider ved det livet du ønsker å leve. God helse ønskes deg og fortsatt god sommer. Hilsen Hans Martin Norberg

Tanya S. Johnsen

16.07.2017 kl. 14:26
Hans Martin Norberg: Tusen hjertelig takk! Veldig hyggelig kommentar, som jeg setter virkelig pris på :)

Sunniva

03.09.2017 kl. 19:28
Veldig godt for meg å lese dette innlegget! Jeg begynte å kjenne at hendene mine visnet i slutten av november, rett etter 19års-dagen min, og for noen uker siden fikk jeg diagnosen jeg mistenkte fra dag 1. Jeg er 19 år og fikk nettopp diagnosen MS, men da hadde jeg allerede tilbringt 9 måneder i kjelleren, så selve beskjeden ble mer en lettelse enn en trist overaskelse. Jeg måtte slutte i matte og norsk på påbygg fordi jeg ikke klarer å skrive for hånd eller på data, og jeg ville utsette det til jeg "ble bedre", noe jeg nå vet ikke er en garanti. Jeg har fortsatt noen triste dager, men som oftest er jeg blidere, mer sjølsikker og takknemligere enn noen gang! Blir nok å fortsette å lese bloggen din og følge veien din videre <3

Tanya S. Johnsen

07.09.2017 kl. 08:56
Sunniva: Herligheten for en kjekk kommentar, men også ganske trist! Jeg er helt enig at en diagnose er mye bedre enn ingenting, etter som nå kan veien din til "helbredelse" begynne. Jeg ønsker deg virkelig alt godt, og at du skal bli frisk og fin. Komme seg opp av kjelleren osv. Jeg var der selv etter diagnosen, og etter jeg kom opp fra den har jeg aldri følt meg bedre.

Skriv en ny kommentar

Om meg

Tanya S. Johnsen

19 år gammel jente med MS som blogger om livet sitt.

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits Steg 4: Legg inn koder for