Venner og omgangskrets

  • 23.04.2016, 14:15

Selv om jeg alltid er ærlig med folk som spør meg, føler jeg at jeg syter når jeg sier at jeg aldri er med folk på fritiden. Bortsett fra kjæresten min. Jeg opplever det som ett skrik etter oppmerksomhet, og det er nok derfor jeg hater spørsmål om venner og om jeg er med andre. For sannheten er at jeg har en familie og kjæreste som betyr veldig mye for meg, og ellers møter jeg folk bare på korpsøvelser og skoletiden.

På den korte tiden jeg følte meg som en ungdom opplevde jeg å være selvsentrert og i min lille boble. Selv vil jeg påstå at jeg var en god og støttende venn, men jeg visste ikke hvordan det var å ha særlig problemer. Da mener jeg bortsett fra problemer som hvordan jeg kunne fortelle en gutt om følelsene mine. Jeg var akkurat som alle andre - overbevist om at det ikke fantes en annen virkelighet enn den jeg levde sammen med venninnene mine. Det var perfekt.

Vi var 16 år, begynte på videregående og ett nytt kapittel startet. Det som tidligere hadde vært en stor vennegjeng minsket litt etter litt, og jeg vet ikke om det er noe igjen av den lengre. Sykdommen min kan ikke holdes ansvarlig for å ødelegge vennskapene, selv om jeg innimellom velger å påstå det. Det kan like så godt være det faktum at vi begynte på videregående og fant nye folk. På grunn av min egen redsel for å være sårbar ovenfor å miste flere venner holdt jeg avstand fra folk da jeg begynte på ny skole. Og den redselen har fulgt meg siden.

Helsen min gjør at jeg ikke orker å gå på kjøpesenter hver dag, sitte i en kinosal eller andre ting. Noen vil kanskje si at jeg ikke har ett sosialt liv, og det kan godt hende de har rett. Men de vet ikke om alle de fantastiske personene som hver dag støtter meg, selv om jeg ikke orker å være med dem. Jeg har kanskje ikke en like stor vennekrets som jeg hadde før i tiden, men de personene jeg har rundt meg nå gjør opp for det.

Før trodde jeg det spilte en rolle om hvor mange venner du hadde, men i senere tider har jeg lært kvalitet fremfor kvantitet. Det spiller ingen rolle om hvor mange venner du har om du føler deg ensom med dem, men heller hvordan hver enkelt setter pris på å ha deg i livet sitt.

4 Kommentarer

bambis

23.04.2016 kl. 14:56
Det er så mye viktigere med få, gode venner, enn mange dårlige. Jeg har kuttet ut flere liksom venner opp gjennom tiden, og jeg kan love deg at alt blir så mye lettere. Ikke i begynnelser, for av en eller annen merkelig grunn så savner man disse liksom-vennene. Men etterhvert vil du merke at du har det så mye bedre uten dem. Det eneste slike venner gjør, er å trekke deg ned <3

Tanya S. Johnsen

23.04.2016 kl. 14:57
bambis: Du har helt rett i det du skriver!

Bente Lill

23.04.2016 kl. 21:42
Det gjør vondt og lese, men samtidlig kjenner jeg meg så inndelig igjen i hva du skriver. Jeg er snart 22 og sliter med Fibromyalgi. Føler også at sykdomen er en av grunnene til at jeg for det aller meste sitter alene. Har mamma & stefaren. Men det blir likevel ikke det sammen som og ha noen venner og kunne tilbringe litt tid med. Selv om du er sliten bare nok med at du skal ha på deg et par sko. Føler virkelig med deg.

Tanya S. Johnsen

23.04.2016 kl. 22:29
Bente Lill: Nei det er jo ikke det. Tilbringer mye tid sammen med foreldrene mine, og selv om jeg har det kjempekjekt sammen med dem og kan fortelle dem alt så er det ikke det samme som å ha en venninne akkurat..!

Skriv en ny kommentar

Om meg

Tanya S. Johnsen

18 år gammel jente med MS som blogger om livet sitt.

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits Steg 4: Legg inn koder for