hits

Tilbake til rutinen

  • 15.01.2018, 15:01

Etter et skikkelig feriemodus i forrige uke kjenner jeg meg veldig klar nå for å ta fatt på skole igjen. De fleste av skolebøkene mine ligger enda i Førre, men av de to jeg har i Stavanger har jeg nå satt opp en plan for gjennomføring. En liste med alle kapitlene slik at jeg får en fullstendig oversikt, og en liste med alle ukene fra nå frem til eksamen hvor jeg da skal plotte inn hva planen min for hver uke er. Klarer jeg mer enn hva jeg har satt opp for hver uke tror jeg det kan bli veldig bra, men jeg kan ihvertfall ikke gjøre mindre enn hva jeg ser for meg. Nesten som jeg angrer litt for at jeg ikke begynte å lese på norsk og naturfag allerede i desember, men gjort er gjort og nå må jeg betale for det med å jobbe hardere enn noen gang. Jeg er ihvertfall giret på å ta fatt på disse tingene igjen og bare få dem av veien, og egentlig skaffe meg en skikkelig hverdagsrutine igjen.

Tror egentlig jeg aldri sa noe om hvordan resultatet etter matten i november var? Om ikke var jeg utrolig glad og fornøyd da jeg gikk ut av eksamenslokalet. Egentlig skjønte jeg nesten ikke hvordan i alle dager jeg hadde klart å svare på så og si alt. Og at jeg ikke fikk noe om funksjoner, kapittelet jeg hoppet helt over i boken, forstår jeg fortsatt ikke, men jeg var overlykkelig. I januar fikk jeg karakteren tilbake og jeg må bare si at jeg er utrolig stolt og fornøyd med meg selv. Selv om det ikke var en toppkarakter var det det i mitt hodet. Jeg har ikke hatt skoleundervisning, bare gått litt fort gjennom ting med naboen min, fått hjelp av pappa og ellers har jeg klart alt på egenhånd. Og jeg vet også at innsatsen min på slutten ikke var så optimal for jeg stresset bare om at jeg ikke kom til å komme meg gjennom boka, noe jeg faktisk ikke gjorde heller. Så å få karakteren 4 er i mitt hodet helt fantastisk når målet mitt bare var å bestå.

Synes du det var godt å få tilbake en rutine etter nyttår?

Denne ukens #02

  • 14.01.2018, 17:25

Ukens motivasjon: Denne uken var det faktisk en stor motivasjon om at det ikke var noe jeg skulle gjøre. Høres sikkert veldig rart ut, men det har hjulpet meg å slappe av med å vite at det faktisk ikke er noe jeg har måtte gjøre.

Ukens kjiping: Nesten som jeg lurer på om jeg skal få inn ukens uhell(er) for jeg har to kjipinger å snakke om i dag. På onsdag var jeg og foreldrene mine i Stavanger, hvor jeg og pappa skulle plukke opp mamma etter hun hadde vært å gjort noe. Jeg føler egentlig ikke at dette skulle vært mulig, men i slutten på den første tunnelen, som bare er noen hundre meter fra leiligheten min, klarte bilen å ta kvelden. Clutchen sluttet å virke, og vi stod bom fast og lagde trafikkaos. Egentlig veldig flaut, og noe som bare måtte skje med oss.

Det andre skjedde faktisk i går etter jeg skrøt om ingen smerter og stor fremgang. Jeg var nemlig ute av leiligheten for første gang siden jeg kom meg til Stavanger for Kristoffer har jobbet og han ønsket ikke jeg skulle gå ut på egenhånd. Veldig god avgjørelse. For hvem klarte å falle inn i en vegg, strekke magen så navlen verket og slå lillefingeren så den er vond å bevege enda? Jo, det måtte så klart være meg. Derfor var det veldig godt å ha han med meg, og gjør at jeg ikke er så giret på å gå utenfor på egenhånd før stingene er borte.

Tror jeg snart må få meg ett kameracrew til å følge meg i hverdagen, for 2018 har vært veldig interessant og "dramatisk" til nå.

Ukens høydepunkt: Å kunne krysse av en ting på bucket-listen min som jeg egentlig ikke eksisterte på den. Jeg satt nemlig i bilen som var på en bergingsbil. Sykt rar følelse, litt ubehagelig, men og moro å kunne si at jeg har gjort det.

Ukens tanke: Jeg har tatt livet med ro og latt minimalt med ting oppta meg. Derfor har jeg ingen spesiell tanke denne uken og det var bare herlig.

Processed with VSCO with b5 preset

Ukens mest leste innlegg: Innlegget om at jeg tok en avgjørelse om hva jeg ønsker i forbindelse med medisiner. Det kan du lese her.

 

God søndagskveld!

// Instagram: @tanyasjohnsen // Facebook: tanyaablogg //

Livets late dager

  • 13.01.2018, 17:29

De siste dagene har jeg bare levd livet på latsiden. Etter jeg kom meg til Stavanger igjen har jeg både lagt meg og stått opp på helt greie tidspunkt for å være uthvilt til alle døgnets tider. Og jeg må bare si det, det er fantastisk å ikke ønske å sove på dagtid. Da er det faktisk bedre å legge seg litt tidligere og stå opp litt senere.

Jeg har også kommet meg veldig godt etter operasjonen, og opplever minimalt med smerter. Eneste er at jeg må ta litt smertestillende før jeg legger meg for da har jeg gått hele dagen, men det er virkelig noe jeg klarer å leve med. Sårene har også begynt å klø, så tror det er ett godt tegn på at ting holder på å gro, men jeg kjenner jeg er veldig giret til å forhåpentligvis få dem fjernet på torsdag. Det skal egentlig gå 14 dager men etter som jeg opererte på en lørdag og jeg skal begynne å jobbe på fredag hvor jeg må stå oppreist i 6 timer hadde det vært greit å få dem bort først.

Faktisk har jeg gått en hel uke nå uten å sminke meg, og på en måte føles det herlig å slippe å ta på og fjerne sminken, selv om jeg alltid føler meg ett par hakk bedre med sminken på. Det er viktig å ta tid til å beundre seg selv uten masse som skjuler fregner, arr og andre urenheter. Liker å tro at i slike perioder som dette blir huden min mye sunnere og friskere igjen

Ønsker alle en riktig god lørdagskveld!

Nå er det bare til å krysse fingrene

  • 09.01.2018, 21:25

Processed with VSCO with b5 preset

God tirsdag! I dag hadde jeg den etterlengtede praten min med nevrolog. Jeg måtte faktisk le da hun spurte hvordan det fikk med meg for hun hadde lest i papirene om operasjonen min i helgen. Det er godt å vite at selv om hun møter hundrevis av pasienter, tar hun seg tid til å lese alle papirene mine. Veldig betryggende.

Samtalen gikk veldig fort, og jeg merket hva ønsketenkningen var for meg. Derfor skal hun nå, så vidt jeg forstod det, sende hele pasientjournualen min videre til Haukeland for en skikkelig vurdering. Skulle jeg falle innenfor studien er det allikevel de som fikser disse tingene, og derfor er det veldig greit å få høre med dem  fra begynnelsen av. Hva ting ender på nå er derfor sykehuset i Bergen sitt valg, og vi har valgt å krysse fingrene for at jeg passer inn i studien.

Selv om jeg bestemte meg før helgen at jeg ønsket å være en del av forskning de nå holder på med, var det også veldig godt å få vite at jeg kan trekke meg selv etter maskinen har bestemt seg. Derfor om den skulle vise noe jeg virkelig ikke føler meg vell med, kan jeg heller droppe det.

Håper du krysser fingrene for at jeg får bli med i studien!

Denne ukens #01

  • 08.01.2018, 12:47

Ukens motivasjon: Da jeg gjennopptok bloggingen var det veldig motiverende å se hvordan lesertallet økte for hver dag som gikk, og hvor mye jeg har hatt i det siste. 

Ukens kjiping: Må være sykehusbesøket mitt denne helgen som endte opp å få fjernet blindtarmen. Du kommer til å bli dypt savnet, så det er trist jeg ikke fikk skikkelig sagt hade til deg... Nei, nå har jeg kvittet meg med dette problemet, og det kan heldigvis ikke komme igjen.

Ukens høydepunkt: Det er både å komme meg på topp 130 listen her i landet og egentlig bare å få en rutine igjen i hverdagen. Selv fortrekker jeg dager hvor jeg står opp litt tidligere, så det har vært veldig godt å få det til igjen.

Ukens beste film/serie: Jeg har en guilty pleasure med å se på The Kardashians. Omtrent det eneste jeg ser på for tiden, men nærmer seg til til å gå tilbake til en seriene jeg faktisk holdt på med før jeg begynte på en gratismåned på sumo.

Ukens tanke: Hodet mitt har siden torsdag vært opptatt av usikkerheten om jeg skal velge å fortsette på medisinene mine, eller om jeg skal ta sjansen til å bli kandidat til en forskningsprosjekt. Jeg tror jeg har landet på avgjørelsen min, men skal i samtale på tirsdag med nevrolog for å bli helt sikker på dette.

Ukens mest leste innlegg: Innlegget jeg skrev basert på ukens tanke - Når boblen sprekker. Innlegget kan du lese her.

 

// Instagram: @tanyasjohnsen // Facebook: tanyaablogg //

Typisk min flaks

  • 07.01.2018, 07:19

Det er nesten så latterlig at jeg må le av hvor tragisk dette er. Selv vil jeg påstå at jeg har hatt nok med meg selv når det kommer til MSen å få vite at det har skjedd mer, og at jeg skal bestemme meg for ett valg om fremtiden. Det er mer enn nok, er det ikke? Derfor vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte da jeg i går (lørdag) våknet med smerter i magen. Først tenkte jeg at dette var gangsperr for jeg tok en del sit-ups på fredag før jeg la meg, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Logisk tankegang etter min mening.

Nå er klokken 7, søndag morgen og jeg har sovet i toppen 2 timer i natt. Jeg ligger på sykehuset, første gang uten å ha noen med meg, og jeg har operert ut blindtarmen. Det er så rart hvordan jeg en dag fikk vite ting i forhold til MS'en, og plutselig ligger jeg på sofaen med smerter i magen, spyr nesten 10 ganger på ett par timer på en tom mage, og når natten kommer mangler jeg blindtarmen min.

Senere i dag en gang skal jeg bli skrevet ut, men dessverre får jeg ikke reist til Stavanger med Kristoffer som planen min egentlig var. Jeg skulle også begynne i jobb på fredag, men nå er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal gjøre det, og må ringe sjefen min på mandag for å finne en løsning. Så lenge det ikke er tunge løft skal det i teorien gå fint, men jeg kjenner kroppen min med MS og vet at jeg derfor bruker mye lengre tid på å helbrede meg etter ting enn andre, og føler jeg derfor også må være mye mer forsiktig. Fantastisk start på ny jobb?

Nei, nå gleder jeg meg bare til smerter fra operasjonen skal forsvinne, og jeg om to uker kan fjerne stingene mine, men mest av alt gleder jeg meg til å komme meg hjem uansett hvilken side av fjorden det får bli i denne omgang.

Når boblen sprekker

  • 05.01.2018, 15:44

I desember lot jeg ikke høre fra meg av en ganske så god grunn. Tidlig i måneden fikk jeg problemer med synet mitt som førte til akutt time på sykehuset for å teste ting, og nesten en innleggelse. Etter nesten 6 timer ble jeg endelig sendt hjem, uten noe mer til svar. Nesten en uke etterpå fikk jeg igjen problemer med synet og jeg fikk også feber i nesten en hel uke, men jeg var lagt ifra god da feberen forsvant. Bare noen dager før jul var jeg i MR og jeg ble satt opp til en ny time for synet ut på året i år for å sjekke hvordan ting ligger an. Enda føler jeg meg ikke helt optimal når det kommer til helsen, men det har bedret seg litt for hver dag som går, og mye har hjulpet med å stå opp på ett bedre tidspunk igjen.

Svaret på MR-en kom i går. Å si at boblen jeg har levd i i to år nå sprakk, kan være en overdrivelse, men på en måte føltes det nesten slikt. MR-en viste ingen attakk, og heller ikke noe som kunne forklare synet mitt, men allikevel kunne de oppdage tre nye lesjoner i hjernen min. Det er tre lesjoner for mye. Det var en lang prat jeg hadde med MS-sykepleieren, og etter 10 minutt når vi la på telefonen satt jeg igjen med ett veldig vanskelig valg. Et valg som i stor grad bestemmer fremtiden min.

Mulighet én er å fortsette på Tysabri, og da over tid oppleve at det kommer flere lesjoner. Tysabri stopper ikke MSen, men bremser utviklingen som egentlig skulle vært. Dette ser jeg på som den letteste muligheten, hvor jeg allerede vet hvordan ting er, og grei peiling på hvordan det kommer til å bli. Altså er dette den mest forutsigbare muligheten.

Mulighet to var å bytte til noe som heter Mabthera, noe som var oppe i høst. På det tidspunktet var jeg interessert i denne medisinen, men jeg la vekk tanken etter som om jeg ønsker å bli gravid en dag må jeg gå ett helt år uten medisiner før jeg kan bli det. I mine øyner ble det litt for skummelt å gå så lenge uten medisiner, og vil heller vente til den dagen når jeg er ferdig med unger. Derfor ser jeg heller ikke på den som en potensiell løsing.

Den tredje muligheten er den som skremmer meg aller mest. Nevrolog og MS-sykepleier foreslo å søke meg inn til forskningsprosjekt om Stamcellebehandlig og Lemtrada. Fra å søke til å få plass er en lang vei, for du må kvalifisere deg til denne forskningen, og det er ikke hvem som helst som kan dette. Forskningen skal sammenligne Lemtrada og Stamcellebehandling over flere år for å finne ut av hvilken av delene som er det beste å gi folk med MS. Haken med dette er at det er en maskin som bestemmer hvem som får hvilken av delene, så selv om jeg føler meg trygg på Lemtrada, kan det ikke garanteres. Hvis jeg sier ja, og jeg blir kvalifisert så kan jeg innen 2019 er over fått stamcellebehandling, noe som skremmer meg.

Jeg kjenner meg både fortvilet og litt redd for å ta ett valg som viser seg å være feil. Det skremmer meg også at de allerede har åpnet for muligheten om å bytte vekk de jeg går på, for jeg føler det også forteller noe om situasjonen jeg er i. Derfor tror jeg det skal bli godt å få en skikkelig samtale med nevrologen min på tirsdag før jeg endelig tar ett standpunkt på hva jeg vil. 

Julegaven jeg ønsket å vise

  • 03.01.2018, 21:57

Før julaften slo det meg aldri at jeg skulle dele hva jeg fikk i gaver. Selv om jeg vet mange deler fordi lesere og seere ønsker det, har det bydd meg litt i mot for det føles litt som skryting av hvor heldig akkurat jeg er. Jeg vet det er folk som både får mer og mindre enn meg, og derfor er det like greit å være takknemlig i virkeligheten, istedenfor å dele det for hele verden.

Til tross for tankene mine om at jeg ikke ønsket å dele ting jeg fikk til jul, fant jeg ut at jeg nesten bare måtte dele dette fine armbåndet jeg fikk. Det er bestilt på en awerness nettside med smykker, armbånd hettegensere og mange andre ting til de fleste kroniske/langvarige sykdommer. Jeg er kjempefornøyd over å ha fått det for jeg synes det er en mye finere måte å "vise frem" en sykdom på, enn de vanlige gummiarmbåndene. Det har nå bodd på armen min siden jeg åpnet gaven, og tror nok det kommer til å bli værende på mesteparten av døgnet.

Hva synes du om armbåndet?

Litt slektshistorie

  • 02.01.2018, 19:00

Er det andre enn meg som synes det er veldig interessant med litt slektshistorie og finne ut hvem du er i slekt med, hva de har gjort osv? Jeg synes det er veldig spennende å vite alle disse tingene, og finne ut hvor langt tilbake jeg kan finne noe i familien min. Foreløpig er den eldste på treet mitt fra slutten av 1600 tallet, og jeg tror det skal godt gjøres å finne noe som er enda lengre tilbake i tid.

Nå er det en god stund siden jeg sist kikket på slektstreet mitt etter som jeg klarte å gjøre det helt fult, men nå har jeg endelig (etter å snakket om det i sikkert ett helt år) fått meg en betalt versjon og kan holde på i det uendelige. Den betalte versjonen har også gitt meg muligheten til å finne opp historiske dokumenter på folk i treet mitt, og jeg har funnet et scannet dokument som forteller at oldefaren min sitt søskenbarn ble kalt inn til 1. verdenskrig i USA. Jeg visste jeg hadde slektninger i USA, men jeg har aldri visst når og hadde ihvertfall aldri trodd det skulle eksistert innkallelsesdokumenter i dag fra det?

Akkurat nå er jeg litt i hundre over å ha funnet noe slikt, og tenker jeg bare må plotte inn flere slektninger jeg vet om som ikke har fått plass i treet mitt foreløpig. Hvem vet, kanskje kan vi finne en vikingkonge jeg slekter på til slutt?

Har du drevet med slektsforskning?  Om du skulle vært interessert i å lage ditt eget slektstre er myheritage.no noe jeg virkelig vil anbefale.

 

Hello 2018!

  • 01.01.2018, 17:50

Jeg håper alle hadde en god jul og en god nyttårsaften i går, med forhåpentligvis mye godt å komme i dette nye året - 2018. Selv ser jeg på hver nytt år som en ny mulighet til å ta tak når det kommer til meg selv. Det er ikke slik at jeg har nyttårsforsett som jeg skal prøve på, det gav jeg opp for ganske mange år siden. Nei, jeg synes januar er en fin tid til å komme tilbake til rutiner med både mat, trening og andre ting som gjerne har falt ut i løpet av desember.

Selv om 2017 nå bare forblir ett minne, har jeg mye kjekt å se tilbake til. Jeg har vært på topplisten i Norge for bloggen flere ganger, jeg har fått skrevet kronikk for altomdinhelse.no, blitt intervjuet til både PS jeg har MS og for en spalte i lokalavisen hvor jeg er fra, jeg har reist og opplevd nye ting og mye mer som jeg ikke kommer på nå i farten. Det er mye godt og kjekt å kunne se tilbake på, og jeg er også veldig glad for at jeg har tatt med dere her på bloggen med på en god del av disse tingene.

Nå gleder jeg meg egentlig bare til å ta fatt på det nye året med ett stort smil!

Har du noen nyttårsforsett? Og om du har, hvilke?

 

Dere må skjerpe dere!

  • 02.12.2017, 17:22

Jeg satt taust på rommet mitt da jeg så Vegard Harm sin video om hvorfor alle relaterer mest til karakteren Linn i Skam. Jeg fant ut at jeg skulle la den gå, både om hva han sa, og hvordan alle i kommentarfeltet skrev at de eller en av vennene sine var Linn. Da den videoen gikk rundt på facebook satt jeg for meg selv og tenkte hvordan i alle dager kunne folk relatere til en person som tydeligvis sliter både psykisk og fysisk? Om det er ME eller en depresjon, eller noe annet kan jeg ikke si helt sikkert, for vi har aldri fått svaret på det, men det er veldig tydelig at Linn burde fått hjelp. Burde fått en lege til å undersøkt henne. For det er ikke normalt å sove hele dage, ligge på sofaen for utslitt til å hente seg et glass brus og bare være trist. 

Selv har jeg over ett helt år som er mørkt for meg. Jeg husker ikke stort, og det er like greit for hva gjorde jeg egentlig? Jeg sov hele natten, forsov meg gjerne til skolen, var på skolen halve dagen, gikk hjem og la meg på sofaen, sov i noen timer før jeg gikk på korps og la meg igjen. På veldig dårlige dager kunne jeg kvile 2-3 ganger på dagtid, i tillegg til å sove hele natten. Fordi jeg var så trøtt og sliten konstant mistet jeg vennene mine. Jeg hadde ikke overskudd til å skrive til dem, eller gjøre andre aktiviteter. Er dette virkelig noe du vil relatere til?

For noen dager siden la Mediehuset Altaposten ut en video om Samuel på 16 år som har hatt Idiopatisk hypersomni siden han var 5 år gammel. Han står opp klokken 13.00, går på skolen i én time, gjør lekser og sover gjerne i 20 timer til. Alt han ønsker er å få være normal. Få en medisin som gjør at han slipper å sove hele tiden, og gi han en ungdomstid som er verdt å huske.

Jeg lot alt snakket om Linn gå fordi vi vet ikke helt sikkert hva som egentlig er problemene hennes, men jeg vil ikke la snakket gå om Samuel. Det at folk sitter i facebookinnlegget, tagger venner og skriver "det er deg" eller "da har jeg funnet diagnosen min" er virkelig ikke morsomt. Dette er faktisk snakk om en sykdom som påvirker livskvaliteten til ett menneske. 

Det dere sitter å tuller og fjaser med er faktisk grunnen til at jeg er frisk og oppgående i dag. Det dere tror er en morsom spøk, er en brutal virkelighet for folk som Samuel, og meg før jeg fikk medisiner som fungerte. Det er også virkeligheten til alle som lider av ting som f.eks ME. Tror dere at vi ønsker å sove bort hele dagen? Tror dere at vi ønsker å miste alle vennene våre, for vi er for utslitt til å snakke med dem, være med dem, fordi vi har vært på skolen i ett par timer? Tror dere vi koser oss når vi ser folk som ikke gikk på ungdomsskolen en gang da vi begynte på videregående, bli ferdig før oss? For dere som tror alle disse tingene må virkelig skjerpe dere, og vokse opp.

Er det slikt at du bare er deppa, har ikke motivasjon, gnist, ligger og sover hele døgnet håper jeg heller at du ringer til legen din, fremfor å vitse det bort. Det er tross alt snakk om både fysisk og psykisk helse. Og om det er slik at ditt eneste problem er latskap, så ta ett tak og få bedret livskvaliteten din, det er bare dårlig gjort mot de som faktisk har problemer.

 

Video hvor Vegard Harm snakker om at folk relaterer til Linni finner du HER
Facebookinnlegg med video om Samuel finner du HER

I siste liten

  • 13.11.2017, 19:32

Herligheten! I morgen er dagen og jeg skal ha min første og siste eksamen før jul. Kjenner jeg er litt småstresset og gruer meg en del, men jeg vet allikevel at det kommer til å gå helt greit. Som en siste liten greie fant jeg på i dag at jeg kanskje burde lage meg en liten regelbok, og fant fort ut at jeg prioriterer det fremfor å sitte og pugge uten å ta til meg noe. Tenker regelboken kan hjelpe meg mye mer på vei enn å bruke kladdebok og skoleboken om hverandre.

Derfor sitter jeg nå på kjøkkenet med en skål med druer, One Direction på ørene (det hjelper mot stress!) og en bitteliten regelbok som jeg driver å plotter inn informasjon om Pytagoras læresetning. Blir jeg ikke ferdig med regelboken tenker jeg det bare får bli slikt, og fikse det ferdig etter eksamen i morgen, men god tid i forveien til neste. Jeg kommer helt garantert til å bestå, og noe annet kommer til å sjokkere meg voldsomt. For meg er det i år viktigere å bestå fagene enn å komme gjennom med fantastiske karakterer, og jeg har virkelig slått meg til ro med deg og tror jeg derfor kan prestere bedre i morgen.

Ønsk meg lykke til!

Forsmak på jul

  • 10.11.2017, 21:10

I går ble strikkegenseren, nisseluen og juletreet tatt frem og pyntet. Så tenker du helt sikkert; "Herregud Tanya, det er jo bare november!" Ja, jeg vet det november, og derfor var jeg såpass flink at jeg pakket det sammen igjen etter jeg var ferdig med å bruke det. Vi eldste i korpset hadde nemlig en liten innspilling i går til en julekalender, og jeg tenkte for å skape litt mer stemning måtte nesten bare treet komme frem. I slike situasjoner som dette var det bare praktisk å ha plastikk juletre stående. Hadde blitt litt vell mye arbeid å gått i en skog og hugget ned ett bare for en time og to?

Det var nesten som været hadde oppdaget mitt lille forsøk på julestemning i går, og i dag bestemte det seg for å falle store mengder med hvite flak fra himmelen. Dessverre la det seg ikke selv om det holdt på i rundt en halvtime, men jeg klarte å få det dokumentert på kameraet før beviset på hva som skjedde smeltet. Resultatet av begge disse tingene er at nå har jeg ekstremt med julestemning, og kan ikke vente til 1. desember og jeg kan begynne å se julekalendere, spise julekaker osv.

Er du klar for jul?

November & tv-produksjon

  • 01.11.2017, 14:48

November har endelig kommet og jeg kjenner meg veldig giret for denne måneden. Jeg har følelsen av at den kommer til å by på mye kjekt og spennende, og håper virkelig den lever opp til mine forventinger! Jeg har konsert, julekalender, starte på juleshow, eksamen, NaNoWriMo og sikkert mye mer i vente og jeg gleder meg. Den aller første kjekke tingen som skjer denne måned skjer faktisk allerede i dag! 

For rundt en måned siden tok jeg og naboen min en spontantur til Oslo. Hun fikk forespørsel om å være med i en tv-produksjon etter som de trengte en humoristisk kvinne med Parkinson, og neste morgning satt vi to på flyet. Det startet først med at jeg spøkte om å bli med henne, men jeg fikk veldig lyst når jeg fikk vite hva dette gikk ut på. Media er tross alt noe jeg har vurdert som en potensiell yrkesretning, og jeg har tidligere vært med i studio og sett på talkshow (Brille og Senkveld med Thomas og Harald) og tenkte derfor at å være med på en helt annen type tv-produksjon kunne være veldig spennende.

Tydeligvis er dagen kommet for at dette skal bli sendt på TV2, nemlig Otto har fått nok. Selv har jeg enda ikke sett noen episoder av programmet, men jeg har sett litt reklame for det og synes det virker som et program som klarer å sette ting på spissen for å poengtere noe. Jeg gleder meg ihvertfall til å få se hvordan redigeringen og helheten på hva jeg var vitne til, etter som jeg syntes det var veldig humoristisk å se på. Heldigvis går det såpass sent i kveld (22.30?) så jeg skal klare å få det med meg på "direkten"! Sier bare en ting: Parkinson = skjelvinger, ting kan ikke gå bra da?

Ønsker deg en riktig god 1. november, og vil anbefale folk å se dagens episode! 

NaNoWriMo #1 - Forberedelser

  • 12.10.2017, 11:34

I disse dager driver jeg ikke bare å forbereder meg til matteeksamen i neste måned, men også til en "skrivekonkurranse" som heter NaNoWriMo - National Novel Writing Month. Det er noe som ble startet allerede i 1999 hvor du hadde én måned i året som skulle brukes til å skrive en bok/historie eller akkurat hva det passet deg, og målet var å få skrevet 50 000 ord på denne måneden som har vært november.

Jeg har elsket å skrive gjennom hele livet mitt, men jeg har virkelig hatet å planlegge hva det skal være. På tentamen skrev jeg historien først og lagde tankekart etterpå for å vise hvordan jeg hadde brukt det, etter som forberedelsene tydeligvis var veldig viktig for å få skrevet en god historie. Derfor er det veldig rart at jeg har viet meg selv en hel måned for å forberede meg selv, men jeg har funnet ut at forberedelsene er jo halve moroa! 

Foreløpig har jeg funnet ut hva tanken bak boken er, funnet noen innholdsmomenter jeg ønsker å ha med og begynt på å lage karakterene mine. Det gjenstår enda veldig mye før jeg er klar til å begynne å skrive, men er spennende å bare se hvordan historien min endres litt etter litt etter hvert som jeg tenker på karakterer, steder, bakgrunnen til mennesker osv.

Tror dette kan være ett fint lite avbrekk for meg i dagene mot eksamen hvor jeg ikke sliter meg for mye ut med faglig stoff, men også har en mulighet til å uttrykke meg kreativt. Blir også spennende å se om jeg klarer å skrive 1667 (!) ord til dagen!

Har du hørt om NaNoWriMo?

Om meg

Tanya S. Johnsen

19 år gammel jente med MS som blogger om livet sitt.

Søk i bloggen

Kategorier


Arkiv



Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no